Thorbjørndebatten (forts.)

Odfjellbonanza på meningssidene i BT idag. Et litt merkelig svar til min kronikk der det gjentas at Odfjells kronikk slett ikke var et personangrep, men tok opp viktige prinsipielle spørsmål, som for eksempel om Eskil Pedersen var en feiging, eller bare en kujon. Og så noe om Arbeiderpartiet og hvordan det at jeg reagerer på offentlig uthenging av unge katastrofeoffer viser at Odfjell har rett.

Så er det journalist Per Gunnar Alfheim som skriver at dersom vi lar være med å henge ut Eskil Pedersen for at han gjorde det man skal gjøre i en krisesituasjon, så betyr det "at det er ok å gå forbi døende mennesker på gaten" og ikke å ta ansvar i krisesituasjoner. Jeg merker at jeg ikke helt klarer å ta inn over meg denne typen innvendinger, som det også har vært en del av på min Facebooktråd fra ellers fornuftige folk.

Generelt vil jeg si to ting: 1. Å kritisere ofrene for en ekstrem situasjon uten en helt klar og påviselig skadelig uaktsomhet fra deres side er illegitimt. Terskelen for en slik påstand må være svært høy, med tanke på potensielle skadevirkninger på ofrene. 2. Eskil Pedersen og de andre som flyktet gjorde det rette, eller i det minste ikke noe galt. De gjorde som de fikk beskjed om fra politiet, og de gjorde det man skal gjøre i en uklar katastrofesituasjon, nemlig å forlate faresonen.

Under er en forkortet versjon av det jeg svarte til kritikere på Facebook. Jeg har også sansen for dette svaret på angrepene på Eskil Pedersen, fra en som faktisk var der.

* 

I en krisesituasjon er de kriteriene vi bedømmer handlinger med forvanskete og uklare. Det er langt vanskeligere å bedømme den typen situasjoner fordi de vanlige, oversiktlige vurderinger vi gjør i vanlige moralske situasjoner ikke gjelder. Det er lett å svare på om man skal redde en person som er dårlig til beins ut av en brennende bygning. Det er veldig vanskelig å vurdere hvilke av fire personer som er ute av stand til å gå man skal hjelpe ut av en brennende bygning. Det er også vanskelig å vurdere om man skal løpe tilbake i den brennende bygningen etter de tre man ikke fikk ut. Da må man vurdere om man risikerer å skape et fjerde immobilt offer som brannpersonalet må risikere sitt liv med å løpe inn i en brennende bygning etter. Hva er svaret? Hvem har overblikket?

Det er lett å vurdere om man skal forlate en brennende bygning eller ikke. Det er vanskelig å vurdere om man skal forlate en øy med en active shooter som går etter sivile når man er på et godt fluktmiddel som samtidig er et godt mål.




*

Denne typen vanskelige, forvrengte etiske dilemmaer er i praksis ofte uløselige, eller preget av at det er uoverkommelige motsetninger mellom flere hensyn. Det er derfor etikkprofessorer liker enkle, ryddige situasjoner som at det er fire arbeidere på en trikkeskinne og en trikk på veien. Det er mye vanskeligere når det er 500 ungdommer på en øy og trikken er en eller flere massemordere og politiet kanskje og kanskje ikke er på vei, og kanskje eller kanskje ikke er forkledte massemordere.

Den typen enkel, ensidig fordømmelse som Odfjell kommer med er i seg selv en dypt umoralsk handling, som setter seg selv i en priviligert og fordømmende posisjon overfor utsatte mennesker og forstår ikke situasjonen han fordømmer.



*

Det ser ut til at noen få leste mitt innleg i den retningen at jeg oppfordrer til å etterlate barn, kattunger og uføre og flykte vilt. Det jeg sier er at det vi har å gå etter i krisesituasjoner er opplærte ferdigheter. En norsk offiser siterte da han beskrev Utøya-dilemmaet en amerikansk instruktør som sa: you don't rise to the occasion in combat. You sink to the level of training. 

Likeledes er det med katastrofeberedskap i sivilbefolkningen. Du lærer deg ikke plutselig å håndtere kaotiske situasjoner med uklare rammevilkår, trusselbilder og fluktscenarier samtidig som du opplever dem. Derfor er katastrofeberedskap i sivilbefolkningen viktig. Det er derfor vi har brannøvelser, der man lærer at man skal famle seg rolig ned en røyklagt trapp i mørket -- fordi vi vet av erfaring at det er det som gjør at flere overlever enn hvis alle løper i blinde.

Likeledes så er det faktisk sånn at man vet ganske godt hva man skal lære folk til å gjøre i situasjoner der det er "active shooters", gasslekkasjer, oversvømmelser, kjedekollisjoner, plutselige storbranner, storm, eksplosjoner, etc., altså situasjoner med mange skadde og en vedvarende fare knyttet til stedet: Evakuer de uskadde og s.k. walking wounded så fort som mulig vekk fra farekilden for å unngå ytterligere immobile ofre som binder opp ressurser blant redningsmannskaper. Etabler kontakt med redningspersonale. Finn et trygt sted å få overblikk over situasjonen på, og om nødvendig: koordiner eventuelle redningsaksjoner fra en trygg posisjon. Hvis du har trening i triage, livreddende førstehjelp eller helsefaglig kompetanse kan du assistere redningspersonalet når den umiddelbare faren er over.
 

*

Når en politimann sier til Eskil Pedersen "kom deg i sikkerhet" (forresten en artikkel som skriver noe helt annet enn Odfjell hevder), så gjør Pedersen det man skal gjøre i en katastrofesituasjon: Han følger redningsmannskapets instrukser.

I de aller fleste tilfeller er den korrekte responsen for de aller fleste som utsettes for en katastrofeartet fare å komme seg vekk. Det er derfor det generelt aldri er galt å flykte i en katastrofesituasjon: Du gjør redningsmannskapets jobb lettere. Å spre inntrykket av at det kan være galt og at vi skal være heltemodige kystfolk osv. er sannsynligvis farlig i det store og det hele. Hvis du lurer på om du skal flykte eller ikke vil det generelt være riktig å flykte. Det betyr ikke at du ikke skal hjelpe andre på veien, særlig hvis du er en leder eller ansatt på stedet noe skjer. Det betyr bare at ditt primære ansvar som uskadd offer i en katastrofesituasjon er å sørge for at du overlever. Alt annet er ren bonus. Hvis du blir drept eller immobil har du kun klart å øke antall ofre med en, mens du reduserer antall potensielle livreddere med en.