*

19.5.10

In Extremis

I en lang bloggpost i dag gir den glimrende litteraturkritikeren i Dagens Næringsliv, Bjørn Gabrielsen, venstresida – representert ved blant annet meg og Marte Michelet i Dagbladet – juling i islamspørsmålet. Særlig for at jeg kaller Ayaan Hirsi Ali for ekstremist, heller enn å forsvare hennes arbeid for kvinners rettigheter. Jeg synes Bjørn, som jeg ellers synes er en fin fyr og en klok mann, her argumenterer dårlig. Så her er et usannsynlig langt innlegg for å forsvare min ære litt, og prøve å forklare for ham hva jeg faktisk mener.

Jeg skal straks forklare hva jeg mener om bloggposten, men la meg først forklare kort hva jeg mener her i livet. Min og Bjørns felles venn John Erik pleier å kommentere at med en gang jeg havner i debatter blir jeg (fordi jeg jobber i Klassekampen) til pinko commie scum, og blir tatt til inntekt for en eller annen bisarr stråmannsfigur som jobber i Tjen Folket og synes vi skal legge alle fosser i rør og innføre sharialov. Man antar at man vet hva jeg mener, og at det stort sett er udefinert kvasi-kommunistisk, stalinistisk og ekstremt.

Her er hva jeg mener: Jeg tenker på meg selv som demokratisk sosialist. Jeg er tilhenger av det liberale demokrati, med noen kompromisser mellom prinsippene for å sikre positive rettigheter og maktfordelingen i samfunnet. Målet er minst mulig maktkonsentrasjon og størst mulig folkestyre. Jeg er forresten også medlem av SV, og plasserer meg litt rundt omkring i det partiet, rent ideologisk, og også andre steder.

Jeg kommer også fra ”menneskerettighetsvenstre”. Jeg er en stor tilhenger av menneskerettighetserklæringens både positive og negative rettigheter, EMK, internasjonal lov og etterstrebingen av upartiskhet i organisasjoner som Human Rights Watch og Amnesty International (som jeg har vært aktiv i). Jeg regner også meg selv som feminist og antirasist.

*

Og nå, til saken:

La oss starte med dette ordet ”ekstremist” som Bjørn henger seg opp i.
når Michelet og Grüner Larsen sier Ali er ekstremist, må ordet enten fylles med en eller annen betydning, eller så må det avfeies som hets mot en meningsmotstander.

(…)

Hvis hovedargumentet mot Ali er hennes bruk av ordet krig, vi kan til og med godt si at hun har en ”oppfordring til krig”, er da ikke handlingene til de som faktisk oppfører seg som om de er i krig proporsjonalt mye verre? Hva er Grüner Larsen og Michelets engasjement i forbindelse med jevnlig hyllest av selvmordsbombere i Midt-Østen? Et kjapt søk i databasen Retriever viser at Michelet og Grüner Larsen aldri i sine karrierer har anklaget noen for å være “ekstremist”. Og dette skyldes ikke at de skriver matspalter eller barnestoff der et slikt uttrykk ville vært utenkelig. Men når en feminist og en forkjemper for demokrati kommer på banen, henger uttrykket løsere.
Bjørn lurer på hvorfor jeg aldri kalt noen ekstremist i Retriever, og ser ut til å forstå svaret til å være at det er fordi jeg ikke bryr meg om innvandrerkvinner eller israelske jøders liv. Svaret er nok snarere at jeg er 29 år gammel, har jobbet i avis i et år pluss litt og sjeldent skriver mer enn max to artikler i uka. Ikke minst at jeg har skrevet mye deskriptivt (journalistikk) og lite normativt (meningsstoff) i avisa. men om Bjørn lurer på hvem jeg synes er ekstreme, så kan han jo spørre, før han begynner å anta hva jeg mener om ting jeg ikke uttaler meg noe særlig om.

For her er et diskursetisk grunnprinsipp som jeg liker og som ikke særlig mange følger: Det er et ugyldig argument å kreve at noen må ta standpunkt i saker som egentlig ikke angår dem. ”Jeg synes rasisme mot muslimer i Norge er dumt.” ”Vel, vel, vel – da får du også ta avstand fra selvmordsbombere! Og omskjæring i Somalia! Og alle andre kjipe ting som muslimer gjør verden over!”

Og svaret på det er – og jeg synes det er trist at jeg overhodet må forklare folk dette – at nei, det må jeg ikke, for det var ikke det vi snakket om, akkurat som at Gabrielsen ikke trenger å ta ansvar for alle de rare tingene som står på lederplass i DN når vi diskuterer litteraturkritikk. Og å anta at muslimer har ansvar for det alle andre muslimer gjør er like latterlig som å anta at jeg har ansvar for andre litt frivillige sammenvevninger av skjebner vi deltar i. Skal jeg forsvare alt som står i Klassekampen? Skal jeg forsvare hvert ord fra min medborger Pia Kærsgaard? Nei, selvsagt ikke.

er jeg tilfeldigvis imot selvmordsbombere, og omskjæring og langt de fleste av de tingene som Gabrielsen sikkert også er imot, så sånn sett er det jo heldig. Men det er da faktisk helt normalt å anta at våre venner er imot selvmordsbombing, er det ikke? Må jeg rykke ut og ta et sterkt og tydelig standpunkt mot spidding av babyer også, mens jeg er i gang?

Det er tilfeldigvis også sånn, at jeg har et sterkt engasjement mot selvmordsbombere – for jeg har jobbet lenge som aktivist for å få til en varig fred i Israel/Palestina-konflikten. Den mest effektive og langsiktige måten å redusere selvmordsbomberraten til null viser seg å være å stanse Israel/Palestina-konfliktens fortsatt saktegående clusterfuck. Det er ikke sånn at vi her i Norge bare tar et sterkt standpunkt og så forsvinner alt det vonde, ikke sant?

*

Men Bjørn har rett i at jeg ikke bruker ordet ekstremist særlig ofte. Det har sjeldent hensikt, og jeg burde kanskje ikke ha brukt det her, siden det nå stjal all oppmerksomhet vekk fra de koo-koo-krazy tingene Ayaan Hirsi Ali faktisk sier, og at de tingene nå plutselig er lov å si i et liberalt demokrati. Men la meg prøve å forklare det jeg sa, og rettferdiggjøre det.

At jeg ikke bruker ekstremistbegrepet er først og fremst strategisk. Det handler om at jeg stort sett ikke synes at dem som er ekstremister i Norge er verdt å engasjere med, eller diskutere mye fordi de nettopp er ekstreme – på utkanten av den politiske diskursen. De er så åpenbart ekstremister at det er kjedelig å snakke om eller med dem. For eksempel Tore Tvedt, Mohyeldeen Mohammad og lignende bisarre karakterer. Disse vil aldri få noen form for legitim makt i Norge, med mindre vi gjennomgår en utenkelig samfunnsendring, og de kommer sannsynligvis ikke til å endre mening i noen meningsfull forstand, med mindre de virkelig blir omvendt. Det er derfor litt fåfengt å diskutere dem, bortsett fra nettopp i den grad de er representative eller aktive med sin ekstremistiske politikk – og da helst som et ordensproblem. Altså vi diskuterer nynazister fordi de er et voldsproblem, og vi diskuterer Mohyeldeen Mohammad i den grad han kan være en indikator på voldelig muslimsk ekstremisme i Norge.

Men hva er da en ekstremist, og hvorfor brukte jeg ordet om Ayaan Hirsi Ali? Jeg tenker at det finnes to mulige måter å bruke begrepet på, en deskriptiv og en normativ. Den deskriptive er den som ”alle” er enige om. Det vil si at den beskriver folk som reelt befinner seg på utsiden av vårt politiske spekter og vårt nåværende regelparadigme. Som de karakterene jeg nevnte over, eller grupper/organisasjoner som Al-Qaida, Hamas, Taliban, Lord’s Resistance Army, The Real IRA, osv. Å si at disse er ekstreme er uproblematisk. Å agitere for politisk vold lar seg ikke gjøre uten å falle i ekstremismekategorien – bortsett fra i situasjoner der undertrykkelsen reelt er voldelig og militær.

Men ekstremisme har også andre betydninger. Det betyr ikke bare politisk vold, det betyr også som regel meninger som er langt utenfor mainstreamspekteret. Når jeg da snakker om ekstremisme på en normativ måte, slik jeg gjorde i dette tilfellet, mener jeg noe annet. Dette bruker jeg som en retorisk manøver for å signalisere at et politisk standpunkt som tidligere var utenfor vårt spekter av legitime meninger nå er innenfor. En slags snikmainstreamifisering, om du vil. Jeg bruker det selvsagt når det er meninger som er utenfor mitt ønskete politiske felt som begynner å bevege seg mot mainstream. Så derfor bruker jeg det gjerne om radikal politikk som er høyreradikal, illiberal, autoritær, usolidarisk eller som bryter med menneskerettighetene. Jeg bruker det særlig når jeg oppfatter en utglidning i vårt nåværende regelparadigme. For eksempel når Siv Jensen og Frp mener at vi skal forby legehjelp utover akutt behandling til illegale innvandrere, i et totalt, krystallklart brudd med EMK og UDHR, da vil jeg bruke ordet ”ekstremisme” om det. Det faller utenfor bunnivået for hva vårt samfunn bør –og innenfor vårt nåværende menneskerettighetsmessige rammeverk, kan – være.

Egentlig bør man sky unna merkelapper på personer, og vanligvis gjør jeg det også, det erderfor at jeg synes det var dumt at jeg kalte Ali ekstremist. Jeg har også gått helt vekk fra å kalle navngitte mennesker rasistiske, siden det aldri fører debatten i en god retning. Men jeg vil ikke nøle med å si at Ali står for standpunkter jeg regner som ekstreme. På samme måte har jeg også (i private samtaler, som fortsatt ikke finnes på Retriever) brukt dette begrepet om meningene til Nina Karin Monsen, Hallgrim Berg, Ole Jørgen Anfindsen, Hege Storhaug, med flere. Disse representerer en aksept for, en snikmainstreamifisering av radikalt tankegods. En utglidning av det liberale demokratiet som jeg i vårt nåværende politiske klima opplever som en umiddelbart strategisk trussel mot demokrati og menneskerettigheter. Da reagerer jeg mot det, og når Bjørn er skuffet over mitt engasjement mot andre ting, så er det fordi det er ikke det jeg snakker om akkurat nå. Det betyr ikke at jeg ikke har et engasjement eller en mening, det er bare at døgnet har bare så mange timer, og jeg velger å konsentrere meg om de umiddelbare problemene.

*

Kritikken mot Ali som Berman beskriver i “The Flight…” handler i stor grad om Alis framtoning, og ikke hennes budskap. Timothy Garton Ash latterliggjør Ali for at hun har vunnet en kåring i bladet “Glamour”, og antyder at hun ville fått mye mindre oppmerksomhet hvis hun var “short, fat and squinting”. Elgvins, Grüner Larsens og Michelets motforestilling mot Ali underbygges på et ikke helt ulikt vis, om enn ikke med det sexistiske preget til Ash. Samtlige av deres innvendinger handler i bunn og grunn, slik det ser ut for meg, om stil, om at Ali ikke er pragmatisk eller diplomatisk nok.
Dette er jeg helt uenig i, og jeg synes det er en absurd sammenligning. Mitt standpunkt er imot de konkrete policyene hun foreslår. Jeg er ingen ekspert på hva hun mener, men det lille jeg har lest har vært hårreisende: minaretforbud, hijablover, invasjon av Irak, krig med Iran. Jeg synes dette er ikke bare moralsk forkastelig og vil føre til enorm menneskelig lidelse og erosjon av liberale demokratiske institusjoner, men det er instrumentelt idiotisk policy på alle måter.

Og det Gabrielsen tilsynlatende ikke ser her, er at retorikken er del av hennes funksjon her. En del av det som legitimerer policy, nettopp gjennom hennes sterke personlige historie. Når hun driver med eliminasjonistisk retorikk, at vi må knuse islam, konvertere folk til kristendom, vinne det store slaget, stoppe infiseringen, sammenligner islam med en sykdom i en sunn kropp – dette er ekstremistisk retorikk. Noen ganger helt på grensen til rasistisk retorikk, og den legitimeres gjennom historien hennes.

*

Hirsi Alis uttalelser om at vi er ”i krig med islam”, som jeg føler det er naturlig å avvise som ”ikke realitetsbehandlet” og, ja, ”ekstremisme” vil Gabrielsen forsvare, med et personlig argument knyttet til hennes personlige historie, heller enn å si at ”vi”, som i ”Vesten”, hvilket er det Ali snakker om i sitatet ”ikke” er ”i krig” med ”islam”, som er det naturlige å si.
Hva er det i Ayaan Hirsi Alis mål som er så forkastelig? Likestilling mellom mann og kvinner? Liberalt demokrati? Integrering? Og hvis ingen ting av dette er galt, hvorfor er det ikke da verdt å kjempe for dette? Når Ayaan Hirsi Ali faktisk blir truet på livet, er hun ikke da i krig?
La oss stopp litt opp her, for dette er så full av stråmenn at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne.

For det første er vi alle for likestilling mellom kjønnene. Jeg vil våge å påstå at mitt standpunkt på disse spørsmålene er velkjente og krystallklare for enhver som tar seg tid til å sjekke. Jeg har jobbet både som politisk aktivist og i offentligheten for å fremme likestilling mellom kjønnene lokalt og internasjonalt. Jeg støtter ikke Hirsi Alis arbeid for kvinners rettigheter, fordi jeg mener at hun med sin hetsende retorikk ødelegger muligheter for å arbeide for muslimske kvinners rettigheter i Vesten og i de muslimske landene, jmf. over.

For det andre så er mitt standpunkt mot Hirsi Alis politikk nettopp et standpunkt for liberalt demokrati og integrering, to av mine verdier – som hun truer. Liberalt demokrati innebærer friheten til å utøve sin religion slik man vil. Det innebærer retten til å tro som man vil og utøve den troen slik man vil med mindre den utøvelsen skader andre – og det siste der har vi lover mot. Det innebærer også retten til å bli behandlet likt med alle andre, at loven ikke skal være forskjellig ut fra arbitrære identitetskategorier. Når Hirsi Ali forsvarer for eksempel forbud mot minareter i Sveits, så er det nettopp det motsatte av liberalt demokrati. Det er illiberalt og autoritært oklokrati, et majoritetsstyre på bekostning av minoritetene – et pøbelvelde.

Og integrering? Tror vi virkelig fremdeles, etter alle disse årene med bevismateriale for det motsatte, at det å støte bort minoriteter fra det gode samfunn, å bruke dem som fiendebilde, vil fremme integreringen? Eller vil det fremme et bilde av integreringens umulighet og skape en insulær identitet? Jeg er overbevist om at et av de primære grunnene til at hijabene ikke kommer til å være borte om femten-tyve år er fordi vi fortsatt driver på og snakker om dette merkelig irrelevante temaet. Den kulturelle integreringen går stort sett, ifølge dem som vet mer om dette enn jeg, av seg selv. På noen steder og i noen bestemte områder gjør den ikke det, og der har vi politiske utfordringer, men dem skal vi nok klare helt selv uten at vi tar et generaloppgjør mot islam som sådan. Om verdensreligionene, som tross alt er blant våre eldste kulturelle institusjoner, virkelig skal forsvinne eller reformeres, så må dette i stor grad gjøres av menneskene som tror selv. Vi kan bare sette opp liberale institusjoner og velferdsordninger som gir alle lik plass inntil denne idekampen er avgjort. Man kan ikke lovgi mot tro. Det oppdaget romerne the hard way.

For det tredje så er det et punkt der jeg står 100 % solidarisk og skulder til skulder med Ayaan Hirsi Ali, og det er i hennes rett til å leve fritt og uten frykt for sitt eget liv. Det samme gjelder Lars Vilks, Flemming Rose, Kurt Westergaard og alle dem som er blitt truet på livet – av ekstremister. Det finnes ingen unnskyldning for trusler om eller forsøk på politisk vold, og jeg håper ordensmakten bruker sine fulle ressurser på å forhindre slike trusler. De er en alvorlig trussel mot ytringsfriheten og hører ikke hjemme i et demokratisk samfunn. Eller i noe samfunn, egentlig.

Dette innebærer ikke at jeg støtter de ytringer disse personene har kommet med. Mange av dem grenser til det motbydelige, og var det opp til meg ville de aldri få noen politisk makt igjen. Denne balansegangen er det viktig å forstå. Det finnes ingen rettferdiggjøring for vold, og heller ingen for urettferdig hetsende ytringer. Det ene er et mer kritisk og umiddelbart større problem – volden – men det andre er et mer langsiktig, systemisk, diskursivt problem som avleirer seg i politiske og kulturelle strukturer – og senere fører til vold.

*

Og så, det mest problematiske med Bjørns bloggpost, der hvor kjettingen virkelig springer av: En beskrivelse av virkeligheten som bunner i … ja, kildegrunnlaget blir aldri riktig klart, men for meg ser det ut som om Bjørn Gabrielsen, en intelligent, belest, bereist og på alle måter kjekk og grei og oppegående mann, argumenterer for at islam i sitt vesen er uforenlig med modernitet og demokrati. Her er noen utdrag:
For meg er det uforståelig at det kan holdes mot Ali at hun har sagt dette. Langt mer graverende må det være at hun har rett, at det i vårt samfunn finnes nesten helt vanntette skott mellom religiøse muslimer og resten av samfunnet. Man kan ikke en gang anklage Ali for å forenkle. Michelet og Grüner Larsen har fromme ønsker om at Ali her tar feil, og det beste ville vært hvis de hadde rett. Men har de det? De ytterst få som bryter ut av mønsteret Ali beskriver her er da også den kulturrelativistiske venstresidens argeste fiender.

(…)

[Olav] Elgvins nåværende prosjekt bygger til og med nettopp på dette faktum, at det etter førti år med innvandring nærmest ikke finnes noe emosjonelt, personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen. Det finnes riktignok en sosial mobilitet blant noen religiøse muslimer, men den har ikke resultert i at familiens døtre har kunnet styre sine egne liv eller bo for seg selv før de gifter seg. Kontrollen over kvinnene er absolutt og mastodontisk (...) En erfaring fra andre land er forøvrig at mennesker med minoritetsbakgrunn gifter seg med hverandre i tilfeller der religionen blir av mindre betydning.

(…)

Hvis jeg motbevises, og religiøse muslimer faktisk lar sine barn nyte samme friheter som det har kostet mange å innføre i dette samfunnet skal jeg ikke ta det ille opp, tvert imot. Her er min utfordring: Vis meg religiøse muslimske familier som lar datteren sin gifte seg med hvem hun vil og aksepterer at hun bytter religion, og som er villige til å si dette offentlig.

(…)

Hadde det vært mulig og lettvint ville sekulær, lavintensitetsislam vært et fenomen vi alle kjente til.
Beklager, Bjørn, men det er deg som argumenterer for noe radikalt her, så bevisbyrden ligger på deg. Du prøver å si at ca. 150.000 av kongerikets Norge innbyggere har meninger som er uforenlige med demokrati. Da kan jeg vise deg frie og demokratiske muslimer, men du kan avvise det med at ”de er ikke representative.” Om du vil argumentere for et såpass sterkt og radikalt standpunkt som at islam er uforenlig med demokrati, så må du bevise det. Og det tror jeg rett og slett ikke at du kan.

Videre: Ikke noe personlig grensesnitt mellom religiøse muslimer og den øvrige befolkningen? Jeg er fristet til å si: What you mean ‘we’, white man? Jeg arbeider med, spiser med, snakker med, handler med, organiserer meg politisk og faglig med og sosialiserer og henger ut med religiøse muslimer. Helt vanlige statskirkemuslimer, altså – ikke religiøse ekstremister (jeg har egentlig møtt ganske få av dem – men de finnes). Ikke mange muslimer, riktignok, for jeg har jo en relativt blendahvit omgangskrets. Men likevel nok til å vite at det Gabrielsen sier her er uforenlig med virkeligheten. Noen av dem er til og med kvinner! Noen av dem har til og med slitt med konservative og autoritære foreldre! Og likevel mener jeg at dette er et merkelig og overgeneraliserende standpunkt!

*

For det Bjørn burde se her, er at denne typen utsagn er anekdotiske. Vi kan ikke basere policy på din eller min magefølelse, for disse diskusjonene er jo nettopp preget av irrasjonalitet som kommer fra langt nede i reptilhjernen. Og samfunnsforskning, som jeg anser for å være et mer rasjonelt epistemologisk instrument, tyder jo nettopp på at muslimer mer eller mindre har de samme meninger som mainstreamsamfunnet. Ikke helt, selvsagt, de er jo en kulturell særgruppe, men i det store og det hele. De er ikke ekstreme, de er streite og vanlige folk. De er litt mer religiøse enn gjennomsnittet, og det er noen spesifikke problemer knyttet til dem, men det er ikke dem vi diskuterer nå, med mindre vi skal skifte emne og ha en seriøs samtale her.

*

Et par avsluttende bemerkninger:

Tro det eller ei, jeg ønsker faktisk en sekularisering av staten. Fakta er at jeg egentlig ikke er særlig interessert i islam, eller har særlig stort ønske om å verken avskaffe eller bevare religion som sådan. Jeg er snarere interessert i mennesker, og deres rettigheter – til å utfolde seg, til å ha et fritt og verdig liv. At medlemmer av den autoritære høyresiden eller den antireligiøse venstresiden er sjokkert, sjokkert!, over at de blir møtt med vantro når de agiterer for innskrenking av menneskerettigheter, autoritær, illiberal og illegitim politikk – så forstår de ikke hva verken deres egen politikk er, eller hva deres egen retorikk gjør for livskvaliteten til hundretusenvis av våre medborgere. De forstår ikke at det de sier bryter med vårt rettighetsparadigme, som aktivister – ikke minst vi på venstresiden – har brukt århundrer på å kjempe fram. De vil bryte disse rettigheter ned og gjøre dem mindre. Det kan jeg ikke akseptere.

Bjørns syn på hva muslimer er og hva de mener er ikke holdbare, noe som overrasker meg, gitt hvor ofte han har reist i muslimske land. Men jeg synes egentlig at det viktigste som koker bort her, som nesten alltid i disse diskusjoner, er muslimske aktivisters egen motstand mot autoritært patriarkat og prestevelde. ”[D]et er en grunn til at norske muslimer demonstrerer mot karikaturtegninger men ikke mot diktatorer og religiøst politi i muslimske land”, skriver Bjørn, og ignorerer den enorme muslimske oppslutningen rundt fagforeningskampen i Iran, rundt demokratiske dissidentgrupper i Egypt, eller i Indonesia (Anwar Ibrahim var nettopp i Oslo, for å ta et glimrende eksempel), eller i Palestina.

Vel, jeg vet ikke hvordan man gjør det borte i den rosa borgerpressen på den ufasjonable delen av Akerselva, men på forsiden av min avis i morgen tidlig har vi min medarbeider Amal Wahab. Hun skriver, under overskriften ”Styrker sitt jerngrep” en sterk kritikk av det autoritære regimet i Egypt, et land hun bor i. Du ser henne sikkert lett, men i tilfelle du ikke finner henne, så er det henne med hijab på bylinebildet. Hun tar ikke hijaben av, selv når hun er hjemme i kantina på Klassekampen. Og det respekterer jeg, for hun er hyggelig og kollegial og hun skriver jævlig bra journalistikk.

De litt ensomme demoene som av og til står foran Stortinget, med protester mot situasjonen i Iran, Saudi Arabia, Egypt, Indonesia, blir glemt. Kanskje fordi den norske pressen er for opptatt med å dekke folk som Ayaan Hirsi Ali og Tariq Ramadan, og de problemene som kan reduseres til å handle om islam i Norge, og ikke er opptatt av å diskutere de faktiske politiske problemene i de muslimske landene og de faktiske integreringsproblemene vi har her i landet. Helt til vi klarer å se disse problemene for det de faktisk er, uten dette falske glimmer av Huntingtonsk sivilisasjonskamp og merkelige beskyldninger og fløykamp, så kommer vi ikke til å komme videre til dem.

Labels: , , , ,

9 Comments:

Anonymous Anonymous said...

"[s]amfunnsforskning, som jeg anser for å være et mer rasjonelt epistemologisk instrument, tyder jo nettopp på at muslimer mer eller mindre har de samme meninger som mainstreamsamfunnet. Ikke helt, selvsagt, de er jo en kulturell særgruppe, men i det store og det hele. De er ikke ekstreme, de er streite og vanlige folk. "

Her kan det kanskje være på sin plass med ei lenke til en bloggartikkel jeg skreiv for over to år siden om undersøkelsen Who Speaks for Islam? What a Billion Muslims Really Think: http://sungame.wordpress.com/2008/03/25/hva-vil-de-egentlig-alle-disse-muslimene/

Denne undersøkelsen underbygger det du skriver i sitatet over, og viser bla. at muslimer i 35 land stort sett er positive til både demokrati, ytringsfrihet og likestilling.

May 20, 2010 11:10 am  
Anonymous Øyvind S said...

Martin, du sier at utsagnet ”Jeg synes rasisme mot muslimer i Norge er dumt” utløser et ønske hos mange om at du må klargjøre ditt standpunkt på selvmordsbombere, omskjæring i Somalia, og andre kjipe ting som muslimer gjør verden over.

Kan det være seg at du i din unge alder kanskje kaller kritikk av kjipe ting muslimer gjør verden over, for rasisme?

Rasismebegrepet brukes løst og fast om alle former for negativ oppmerksomhet, og jeg opplever at dette begrepet er tømt for mening. Om noen forteller meg at "vedkommende er rasist", betyr det ingenting lenger, for 9 av 10 ganger noen blir stemplet som rasist, viser det seg at vi snakker om en engasjert borger som har ytret konkret og saklig kritikk av noe som har involvert en eller flere mennesker av utenlandsk bakgrunn.

Siden du har ivret til og anklaget noen for rasisme eller ekstremisme når de har kommet med saklig kritikk og f.eks. selvmordsbombing og omskjæring, er det rett og slett naturlig at du dermed må klargjøre standpunktene dine omkring selvmordsbombing og omskjæring.

May 20, 2010 2:13 pm  
Blogger Admin said...

Lærerikt og interessant. Synd at du er tvunget til å skrive så grundig og langt. Men er kanskje eneste måten å bli kvitt stråmanndebattanter på. Selv FrP er for minareter. Man er altså ganske far out når man er mot. Og det må det jo være lov å si.

May 20, 2010 7:30 pm  
Blogger Konrad said...

Øyvind: Nå tror jeg du roter fælt.

Brumle og Mrtn: Ja, det må være lov å si ting klart. "If it walks like a duck .... I call it a duck". Alis prisverdige arbeid for kvinners rettigheter forandrer ikke det faktum at mye (mesteparten) av det hun sier er temmelig drøyt, altså ekstremt.

May 20, 2010 9:49 pm  
Blogger Amal wahab said...

Flott og gjennomført skrevet, martin!

Kommer tilbake med en lengre kommentar, når jeg får litt bedre tid.

som sagt: utrolig bra skrevet.

May 21, 2010 7:12 am  
Blogger mrtn said...

Sungame: Ja, Esposito og co! Viktig og interessant lesning. Jeg ble aldri ferdig med den, dessverre, men den var enormt lærerik, og kaster ikke minst en del lys på faktiske problemer.

Kan forresten også varmt anbefale Espositos lydkurs om islam fra "The Teaching Company", som en kompis lånte meg en gang. Lærerikt.

Øyvind:

For å besvare ditt spørsmål ("Kan det være seg at du i din unge alder kanskje kaller kritikk av kjipe ting muslimer gjør verden over, for rasisme?") så har jeg to svar på det:

Det første er: Hva har min alder med dette å gjøre?

Det andre er: Nei, selvsagt ikke. Legitim kritikk er alltid berettiget. Jeg er en motstander av irrasjonell og fordomsfull kritikk der alle onde handlinger noen utfører, utføres fordi de er muslimer, for å sette det på spissen.

Jeg er for et mer produktivt og litt utvidet rasismebegrep i forhold til det vi har i dag -- og jeg har lenge gått og lovet at jeg skal skrive noe om dette. Men uansett så mener jeg at dersom vi kan gjenkjenne antisemittisme som rasisme, så er også islamofobi det.

"for 9 av 10 ganger noen blir stemplet som rasist, viser det seg at vi snakker om en engasjert borger som har ytret konkret og saklig kritikk av noe som har involvert en eller flere mennesker av utenlandsk bakgrunn."

Veeel, dette trenger jeg å se noe forskning på for å akseptere. Jeg er iallefall ikke enig i denne virkelighetsbeskrivelsen. Rasismebegrepet sitter for løst, ja, men det er også ofte fullstendig berettiget.

Men: Jeg har gått totalt bort fra å kalle FOLK rasister. Jeg mener at rasisme er noe man gjør, eller deltar i, altså at jeg kan si at f.eks. Carl I. Hagen til tider har kommet med rasistiske ytringer. Jeg vil ikke dermed si at han er rasist. Rasisme er noe alle fra tid til annen gjør.

"Siden du har ivret til og anklaget noen for rasisme eller ekstremisme når de har kommet med saklig kritikk og f.eks. selvmordsbombing og omskjæring, er det rett og slett naturlig at du dermed må klargjøre standpunktene dine omkring selvmordsbombing og omskjæring."

Denne setningen forstår jeg ikke. Hvem er det som har kommet med saklig kritikk av ...? Kan du omformulere?

Brumle, Konrad: Takk!

Amal: Takk & i like måte! Fin sak om Egypt!

May 21, 2010 10:37 pm  
Anonymous OJ said...

Dette er noe av det beste (eller kanskje rett og slett DET beste) jeg har lest i aviser eller på nett om dette temaet.

Du rydder opp i forvirringen som skapes i den suppen av debatter som foregår parallellt og innvevd i hverandre for tiden.

May 25, 2010 3:06 pm  
Blogger Sosialisten said...

Det er godt mogeleg at Ayaan Hirsi Ali ikkje opphaveleg var ein ekstremist då ho dreiv på i Nederland. Men når du tek jobb i American Enterprise Institute (AEI), neokonservatismens høgborg i Washington, er det vanskeleg å kalle det for noko anna enn ekstremisme.

May 25, 2010 11:02 pm  
Anonymous Samuel Levy said...

Hello mate ggreat blog

September 17, 2023 12:45 am  

Post a Comment

<< Home