Linjen flimrer

Tue Andersen Nexø kritiserer Litlive i en bloggpost borte i Sandkassen:

Februarnummeret af det nordiske litteratursite litlive er oppe. Som altid er anmeldelserne glimrende. Til gengæld synes jeg nok, den redaktionelle linje flimrer - jeg har svært ved at se en linje i de anmeldte bøger. Sådan har det været et stykke tid, faktisk siden litlive gik fra at være et dansk til at være et fællesnordisk site. Førhen fornemmede man en ambition om at anmelde de vigtigste kvalitetsudgivelser - 4 om måneden - nu, hvor man med 6 månedlige anmeldelser skal dække hele Norden, virker det i det store hele tilfældigt om en bog anmeldes eller ej.

Han etterlyser en avklaring av Litlives redaksjonelle profil. Jeg skrev et svar i kommentarfeltet, og siden det vel også er av allmenn interesse for Litlivelesere, poster jeg det her også:

Hei, Tue!

Det som er vår redaksjonelle linje i Litlive er en ambisjon om å bidra til fremveksten av en fellesskandinavisk litterær offentlighet og til å oppmuntre til et tverrskandinavisk blikk på litteraturen. Vi ønsker å gjøre Skandinavia oppmerksom på sin felles litteratur, og vi ønsker å få kritikere fra andre land til å komme utenfra og gi nye perspektiver på andre lands bøker. Når vi har det omfanget vi har – optimalt med 6 anmeldelser i måneden fra minst tre land - da er det klart at vi ikke kan dekke den totale skandinaviske litteraturscenen. Vi anmelder dessuten også oversatt litteratur, og noen ganger også ikke-skandinavisk litteratur på originalspråket anmeldt. Det blir selvsagt en del som utelukkes. Men det har aldri vært Litlives ambisjon å gi en fullstendig dekning av verken den danske eller skandinaviske (eller den globale!) litteraturscenen. I stedet vil vi prøve å sørge for at de forskjellige skandinaviske litterære offentlighetene blir mer oppmerksomme på hverandre. Det kan vi gjøre med en rekke virkemidler, f.eks. ved å anmelde utgivelser som alle bør være bevisste på, og ved å fremheve mindre kjente forfattere som fortjener mer oppmerksomhet.

På Litlive har den enkelte skribent både forslags- og vetorett i spørsmålet om hva hun ønsker å anmelde. Både fordi skribentene er litteratureksperter og spesialister på sine felt, og for å få en anmeldelse som kritikeren er engasjert i. Redaktørene påvirker og former altså nummeret i samråde med den enkelte skribent. Vi etterstreber stor diversitet i utvalget av bøker både innen sjanger, nasjonalitet, forfatterens kjønn, popularitet, etc. Ellers er den eneste helt faste regel at det skal være en utgivelse (eller gjenutgivelse) som er under 12 måneder gammel. De regionale redaktørene bruker kompetanse til å foreslå bøker til skribentene som de ellers ikke ville lest, slik at vi får andre lesninger enn man ville finne andre steder. Vi setter heller ikke plassbegrensninger, og forsøker å få anmeldelsen nøyaktig så lang som den ”skal” være.

Den norske litteraturen i siste nummer er et godt eksempel på hvordan vi vil at vår redaksjonelle linje skal være. Der har vi anmeldt et lesestykke av Hanne Ørstavik. Hun er en populær og kjent forfatter, og flere av hennes romaner er oversatt til både svensk og dansk. Lesestykket er en mye smalere utgivelse, og blir sannsynligvis ikke oversatt, men det gjør jo verken fra eller til i forhold til om det er interessant som litteratur. Litteraturinteresserte i Skandinavia bør være oppmerksom på det, for det er en anomali i et viktig og interessant forfatterskap. Det ville sannsynligvis ikke fått mye oppmerksomhet utenfor Norge om vi ikke anmeldte det. Trond Davidsens Holger Hansens historie anmeldes fordi Davidsen er en svært interessant forfatter med et forfatterskap som er helt påfallende lite anmeldt både i Norge og utlandet (noen som har hørt om den fantastiske og enormt sympatiske lille romanen Vann, f.eks?).

Men vår første prioritet utover å skape dialog mellom de litterære offentligheter er å være et rom for gode lesninger av skandinavisk litteratur. Lesninger som ikke er salgsorienterte og ikke (nødvendigvis) handler om verdidommen. Først og fremst har vi bare lyst til å trykke god, solid litteraturkritikk på vårt eget språk, og på språk som det ikke finnes noen gode grunner til at vi ikke leser.

Så vi kan ikke se at vår redaksjonelle linje flimrer. Tvert imot mener vi at vi har hatt en god og konsekvent linje gjennom hele vårt første år som skandinavisk tidsskrift. Vi tror - og håper at leserne våre er enige i - at den fellesskandinaviske linjen vi har lagt oss på fremmer et sjeldnere og langt mer tiltrengt perspektiv på den skandinaviske litteraturen og kritikken enn den tidligere dekning med fokus på kun én enkelt offentlighet.

Martin Grüner Larsen,
Redaktør, Litlive.