Rorty & radikalismen

Endre Begby skriver en helt streit og grei nekrolog over Rorty i Morgenbladet idag (krever abonnement). Jeg har bare en enkelt bemerkning. Begby skriver:

Der hans til­nær­ming til den teo­re­tis­ke fi­lo­so­fi­en er ra­di­kal er hans til­nær­ming til den po­li­tis­ke fi­lo­so­fi­en ut­pre­get mo­de­rat.

Sær­lig det­te var en skuf­fel­se for hans nye le­ser­ska­re. Mot dem som øns­ket å bru­ke hans filosofikritikk til å ut­vin­ne en mer dypt­gå­en­de si­vi­li­sa­sjons­kri­tikk, valg­te Ror­ty å frem­stil­le seg selv som en traust, nes­ten kje­de­lig venstreliberaler. Rory ut­tryk­te stor skep­sis mot de på venst­re­si­den som men­te å kun­ne spo­re da­gens po­li­tis­ke pro­ble­mer til­ba­ke til det de så som den vest­li­ge si­vi­li­sa­sjo­nens un­der­lig­gen­de kor­rup­te ver­di­sett.

Ror­ty frem­he­vet i ste­det de re­el­le men­nes­ke­li­ge frem­skrit­te­ne som de vest­li­ge po­li­tis­ke in­sti­tu­sjo­ne­ne har brakt med seg. Det­te er ikke å si at det ikke fin­nes dypt­gå­en­de pro­ble­mer i da­gens sam­funn. Det er å si at dis­se pro­ble­me­ne ikke er av fi­lo­so­fisk art. Vi li­der av en mang­len­de so­li­da­ri­tet med våre med­men­nes­ker, ikke en dår­lig po­li­tisk fi­lo­so­fi. Når det gjel­der å øke vår vil­je til å ta del i and­re men­nes­kers li­del­se er det ikke gitt at det er fi­lo­so­fi­en som er best eg­net. Ror­ty an­ty­der at han ser mer håp i «genres such as ethnography, the jour­na­list’s re­port, the comic book, the docudrama, and, especially, the novel».

Min innvending er bare at selv om Rorty selv er en ganske traust og grei politisk venstreliberal, så tror jeg det er en stor feil å tro at hans filosofi ikke kan brukes til å utvinne en sterk, venstreradikal politisk kritikk. Ikke minst fordi høyreliberalismen hviler på de størrelsene Rorty er på sitt sterkeste når han river ned.