13. mann til bords

Gärtner gjør Ibsen. (Ikke på den måten.) Og sier i prosessen det som vi alle sammen går og tenker:

Man hører stadig teaterinstruktører påstå at Ibsen aldri mister sin aktualitet, men la oss være ærlige: Det finnes neppe mange skandinaviske menn som i dag benytter ”sanglerke”- og ”slikkmunn”-diskursen overfor sin kone, eller mange kvinner som sier til sin mann ”Jeg kunne da ikke falle på å gjøre deg imot”.

Konklusjon?

I 1890 satte Hedda Gabler fingeren på det faktum at det eneste alternativet for kvinner som ville være noe annet enn mødre og koner, var å skyte seg med pistol. I 2006 viser stykket at det eneste alternativet for middelklassemennesker overhodet er å skyte seg med pistol.

Og en herlig avslutning der Ibsen forutser Norges forhold til seg selv 100 år etter. Noen andre enn meg som begynner å bli lei den selvrettferdige norske ibsenske reterritorialisering? Noen andre som også ble lei i januar? Opp med hånden.