Liv, verk, autonomi, bla bla, blablabla, blablablabla

Imorges, innen jeg hadde stått opp av sengen, og i grunnen innen jeg hadde våknet, var det en mann på radioen som snakket om Hamsun. Han hevdet at det ikke var noen motsetninger mellom det å være en stor forfatter og en nazist. Jeg tenkte: "hvorfor sitter denne mannen på radioen og ytrer banaliteter og får betalt for det? Det kan jeg da også gjøre." Men det var tilsynelatende ikke så banalt allikevel, for det virket som om intervjueren stilte det ene kritiske spørsmålet etter det andre. Det tror jeg nå iallefall. Jeg var, som sagt, ikke helt våken. Eller for å si det rett ut: jeg sov, men våknet litt innimellom.

Og så leser jeg på the Guardians webside at en ny Shakespeare-biografi handler om Shaxberdens linker til Jesuittiske motstandsgrupper ("terror-celler") i Lancashire. Var Shakespeares kjedelige, litt trauste historiske liv bare en front for en hemmelig agent? Hadde Shakespeare et nervøst sammenbrudd mellom Timon of Athens og Coriolanus? Var han en eksotisk, spennende figur?

...Eller var han bare en fabelaktigt dyktig forfatter som var en ganske kjedelig person? Er det virkelig en ide som er så vanskelig å svelge?

Men nå sender Ragnfrid meg Jeg-Er-SULTEN-blikket, så jeg tror jeg avslutter dette her.